torsdag 8. januar 2015

Instinkter- hvordan bruker vi dem? Motivasjon eller noe vi skal undertrykke i vårt moderne samfunn?



De fleste er vel enige om at en del instinkter ikke er hensiktsmessige . Vi skjønner at fight og flight impulsene våre ikke alltid er reelle- vi er ikke nødvendigvis i fare- og denne type instinkter gir oss bare stress. Men vi har mange nødvendige instinkter og en del av de er positive og betegnes f.eks. som magefølelsen.

Ett instinkt er jeg spesielt opptatt av, ?- men først til hvordan de oppstår.

Instiktivt er alle er redd for slanger og edderkopper. Det er  en nedarvet kunnskap fra siden før vi ble "homo sapiens".  Det er ikke noe vi lærer av foreldrene våre - vi bare instinktivt vet at dette er noe vi må passe oss for.  Instiktet kan overstyres hvis vi vet at vi ikke er i fare.

Vi kan også ta et eksempel som er den vanskelige følelsen av å bli forlatt av kjæresten. Det er nesten ikke til å fatte hvor de følelsene kommer fra, men de er sterke. Det er et instinkt. Ute i naturen, er man nødt for å være to for å overleve og kunne passe på avkommet. Det vanskelig å være i en slik situasjon- men det kan hjelpe litt å tenke på at det er et instinkt og at det ikke lenger betyr død om kjæresten velger å gå.

Hvis  vi følger instinktene våre og har kontakt med oss selv er de hensiktsmessige i de fleste sammenhenger. De gir oss noen rettningslinjer, vi føler at vi er i kontakt med oss selv og gjør noe riktig hvis vi følger dem. De gir oss f.eks. hjelp til å velge den riktige maten, men da må vi være i kontakt med oss selv. De fleste synes det er vanskelig å kjenne ordentlig etter og vite hva vi egentlig vil.  Det er rett og slett fordi vi er ute av trening!

Vi lever i et fremmedgjort samfunn der vi ofte ikke har kontakt med oss selv, ting blir overfladisk og mange av de aktivitetene vi holder på med til daglig trekker oss i feil retning. 
Vi ønsker å velge noe annet, vi er stressa, slitne og vil finne ut av en annen måte å være på som er nærmere oss selv og et lykkelig eller ihverfall et fornøyd liv. Det er derfor mange søker til mindfullness, meditasjon og andre former for avkobling, eller tilkobling til seg selv.

Her er det min fasinasjon for et dypt instinkt i oss kommer frem.
Noe av det første vi gjør når vi kommer ut i verden som barn er å sette oss ned og leke med leire, sand og vann. Det blir og har blitt gjor av alle over hele verden siden før vi ble til homo sapiens.
Vi former og lager hus, mat og kjenner på teksturer og gleden ved å skape. Vi  leker små samfunn, en sosialiserende lek.
Dette er noe universalt som har satt seg dypt i våre gener- like dypt som frykten for slanger er gleden ved å la leiren tyte ut mellom fingrene.

Så hvis vi føler oss litt fremmedgjorte, litt lei oss (jeg skriver altså ikke deprimert her!), stresset- hva behøver vi? Vi behøver å gjøre noe gøy, finne kontakt med vårt indre barn på en positiv måte- (Ikke det indre sårede barne som man jobber med i en annen terapautisk setting). Og vi behøver å leke sammen med andre og skape noe igjen. Savner du følelsen av leire mellom hendene?

(De andre terapautiske egenskapene ved å skape med leire er et annet kapittel :))





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar