onsdag 19. mars 2014

Hvorfor holder vi egentlig på med denne leira?


En av de viktigste tingene jeg som menneske jobber med og som det er stor oppmerksomhet rundt for tiden, er sentrering- du vet; mindfullness, tilstedeværelse, et liv i balanse osv.  Det er ganske vanskelig for oss,  så fremtids og målorienterte som vi har blitt. Vi behøver å øve oss! Masse! Vi får det ikke til med en gang.
Så hvorfor driver vi med leire! 
Hva er det vanskeligste vi gjør når vi skal lære oss å dreie? Sentrering!  Vi øver oss masse, og det er faktisk noe av den samme følelsen!  Alignment- i mangel av et norsk ord.  Så det å drive med leire, om det så er bygging eller dreiing er en måte å "komme  i sonen" på. Vi blir "grounded/jordet, og finner på en måte kontakt med noe høyere. Det er en måte å skape "kunst" et stadie vi må være i og ønsker å være i. En følelse av flyt.

Dette fanger hvorfor jeg mener at en av de beste måtene for meg  å øve på å komme i flyt i resten av livet  og ha det bra med meg selv er å drive med leire. 

En gang kom det en frisør til kurset mitt. Hun var ganske liten, stille og forsiktig med kjedelige klær og ganske "forsagt" som vi sier. Og, jeg tenkte basert på hårfrisyren: "jøss" er hun frisør? Ikke bare fordi det var en dårlig klipp, men også fordi det var umoderne. 
Hun strevde litt med leira i starten  og fikk ikke helt til det hun ville, noe som jeg egentlig ville trodd av en frisør, som jo jobber med hendene og synet/øynene hele tiden. Det ble liksom  litt grovt og uformelig. Jeg oppfordret henne til å gå litt opp i størrelse og jobbe mer organisk og umiddelbart, og bruke tempoet og "moment"  i forhold til en slags "strek" hvor den blir strammere når du bruker hele kroppen i fart. Plutselig løsnet det og hun lagde  de flotteste store, grove fat og hun fant sin "form" og den energien hun hadde inne i seg.  Hun fant også øyensynlig også sin mestringsfølelse og jeg så at hun blomstret opp. Hun var bare medlem  i ca trekvart år, så sluttet hun pga usikker økonomi. Ca ett år etterpå kom hun tilbake en kort periode. Da fortalte hun at hun hadde gjennom leira funnet så mye styrke i seg selv og fått selvtillit nok til å bryte ut av et voldelig ekteskap. Hun hadde sagt opp jobben, flyttet og funnet et nytt liv. 
Sånne historier har man ikke hele tiden men det er mange sterke historier på ti år. Folk ringer for å si at det å være med i studioet og være kreativ i en atmosfære som ikke er preget av prestasjon (med påfølgende prestasjonsangst) men mestringsfølelse har "reddet livet" deres. 
Og alikevel, er det aldri "liv om å gjøre" med det vi holder på med. Det er heller ikke "rakkettvitenskap". Alle kan. Og alle kan "trylle frem" vakre ting! Jeg sier trylle for det føles litt magisk det som skjer i ovnen. Vi kan aldrig være sikre på hva som kommer ut. Det er jo en stor transformasjon med det matte pulveret i glasuren som blir til de flotteste farger og effekter. Eller ikke da, så må vi bare prøve igjen, akkurat som i livet ellers!
www.livileire.no