En av de viktigste tingene jeg som menneske jobber med og som det er stor oppmerksomhet rundt for tiden, er sentrering- du vet; mindfullness, tilstedeværelse, et liv i balanse osv. Det er ganske vanskelig for oss, så fremtids og målorienterte som vi har blitt. Vi behøver å øve oss! Masse! Vi får det ikke til med en gang.
Så hvorfor driver vi med leire!
Hva er det vanskeligste vi
gjør når vi skal lære oss å dreie? Sentrering! Vi øver oss masse, og
det er faktisk noe av den samme følelsen! Alignment- i mangel av et
norsk ord. Så det å drive med leire, om det så er bygging eller dreiing
er en måte å "komme i sonen" på. Vi blir "grounded/jordet, og finner
på en måte kontakt med noe høyere. Det er en måte å skape "kunst" et
stadie vi må være i og ønsker å være i. En følelse av flyt.
Dette fanger hvorfor jeg mener at en av de beste
måtene for meg å øve på å komme i flyt i resten av livet og ha det bra
med meg selv er å drive med leire.
En gang
kom det en frisør til kurset mitt. Hun var ganske liten, stille og
forsiktig med kjedelige klær og ganske "forsagt" som vi sier. Og, jeg
tenkte basert på hårfrisyren: "jøss" er hun frisør? Ikke bare fordi det var en
dårlig klipp, men også fordi det var umoderne.
Hun strevde litt med leira i starten og fikk ikke helt til det hun
ville, noe som jeg egentlig ville trodd av en frisør, som jo jobber med
hendene og synet/øynene hele tiden. Det ble liksom litt grovt og
uformelig. Jeg oppfordret henne til å gå litt opp i størrelse og jobbe
mer organisk og umiddelbart, og bruke tempoet og "moment" i forhold til en slags "strek" hvor den blir strammere når du bruker hele kroppen i
fart. Plutselig løsnet det og hun lagde de flotteste
store, grove fat og hun fant sin "form" og den energien hun hadde inne i
seg. Hun fant også øyensynlig også sin mestringsfølelse og jeg så at
hun blomstret opp. Hun var bare medlem i ca trekvart år, så sluttet hun
pga usikker økonomi. Ca ett år etterpå kom
hun tilbake en kort periode. Da fortalte hun at hun hadde gjennom leira
funnet så mye styrke i seg selv og fått selvtillit nok til å bryte ut
av et voldelig ekteskap. Hun hadde sagt opp jobben, flyttet og funnet et
nytt liv.
Sånne historier har man ikke hele tiden men det er mange sterke
historier på ti år. Folk ringer for å si at det å være med i studioet og
være kreativ i en atmosfære som ikke er preget av prestasjon (med
påfølgende prestasjonsangst) men mestringsfølelse har "reddet livet"
deres.
Og alikevel, er det aldri "liv om å gjøre" med det vi holder på
med. Det er heller ikke "rakkettvitenskap". Alle kan. Og alle kan
"trylle frem" vakre ting! Jeg sier trylle for det føles litt magisk det
som skjer i ovnen. Vi kan aldrig være sikre på hva som kommer ut. Det er
jo en stor transformasjon med det matte pulveret i glasuren som blir til
de flotteste farger og effekter. Eller ikke da, så må vi bare prøve igjen, akkurat som i livet ellers!
www.livileire.no
